Der bestefaren kom fra – Ostpreußen
Hvorfor muslimene kom til Norge.
Hvis vi løfter blikket og ser utover oss selv, både i tid og rom, vil vi se at vi i grunnen alle er etterkommere av innvandrere. Mennesker har bestandig vandret for å skape seg et bedre liv. Mennesker flytter fra mindre velstående til mer velstående land. De flykter fra krigssoner til fredeligere soner. De reiser fra utarmet jord til jord som kan dyrkes. De reiser fra steder med arbeidsledighet til steder hvor det er muligheter for jobb. De flykter fra undertrykkelse til frihet. De forflytter seg fra områder hvor det er umulig å se for seg ei framtid til steder hvor barna kan få en utdannelse. Og de flytter fra små leiligheter ett sted i byen til større leiligheter et annet sted i byen når de får mulighet til det. Denne trangen til å ville forsørge seg og sine, til å søke de best mulige framtidsutsiktene for sine barn, til å søke seg vekk fra ondskap og til det gode og til å oppleve oppdrift og framgang, ja, den er så dypt menneskelig at den ikke bør forbause noen. Mennesker søker lykke, frihet og velstand — selvfølgelig.
– Heksejakt på egne eller andres ytringer? Kristin Clement i Dagbladet, 4. august 2011.
Etter angrepet mot Norge leste jeg for første gang om utrykket «snikislamisering» i avisene. Det beskriver frykten for at muslimene som kjem til Norge, angivelig «‘tar’ fra oss jobbene og velferdsgodene våre […] [og] ‘tar’ fra oss kulturen og verdiene våre» (se Heksejakt på egne eller andres ytringer? overfor). Jeg trur ikke at noen av de muslimene som kom til Norge, vil «ta» noe fra oss i det hele tatt. De kom til Norge av flere andre, ganske forskjellige grunner – se for eksempel sitatet av Kristin Clement ovenfor. Jeg trur at frykten for selve «snikislamiseringen» forsvinner når folk skjønner disse egentlige grunnene. Derfor skulle jeg ønsket at jeg leser mer om disse brokete grunnene i mediene. Dette blogginnlegget er min bidrag for å forklare litt om de grunnene, for situasjonen av mange muslimer som kom til Norge, minner meg om situasjonen av bestefaren min da han kom til Pfalz etter andre verdenskrigen.
– – –
Pfalz er en region i sørvest av Tyskland. Den ligger mellom Rhein elva i øst der det er veldig flat, og Pfälzer Wald i vest der det fins noen mindre fjell. Klimaet er veldig varmt om sommeren og derfor er regionen verdensberømt for vinene sine – dere har sikkert hørt om Riesling som er svært populært i Pfalz.
Pfalz er der jeg føler meg hjemme.
Bestefaren kom ikke fra Pfalz. Han ble født og vokste opp i Ostpreußen som la nordpå. Ostpreußen eksisterer ikke lenger. Den er russisk nå og kalles for Kaliningrad. Bestefaren var en ung mann og soldat i Wehrmacht under andre verdenskrigen. Etter at Tyskland tapte krigen måtte han flykte. Dermed tapte han alt han eide. Jeg veit ikke hva som skjedde da russerne kom til Ostpreußen, om de hevnet seg for hva tyskerne gjorde mot russerne under krigen. Han snakket aldri om det. Men jeg kan forstille meg at det gjorde skikkelig vondt da han mistet stedet der han følte seg hjemme.
Han flykter til Schleswig-Holstein i Nordtyskland der han ble kjent med bestemoren min. De var flyktinger begge to, dvs. at bestemoren hadde mistet hjemmet sitt i Ostpommern som heter Polen nå, for noen få år siden. Hun snakket av og til om hva som skjedde etter krigen, om flyktet. Jeg husker at hun gråt. Siste gang hun gråt var i samme året hun dødde da hun fortalte om flyktet 50 år etter krigen. I år snakket jeg med søstera til bestemoren om dette. Hun begynte å gråte òg.
Men uansett sorgen, besteforeldrene giftet seg til slutt. Så bodde de en stunn i Nordtyskland der tanta og Mama ble født. En dag fikk bestefaren høre om at det fins forlatte gårder i Sørtyskland – i Pfalz. Altså inspiserte han en gård i Minfeld som var en liten bygd i nærheten av den franske grensen: 2000 inbyggere, varmt klima og nydelig landskap. Heldigvis støttet den tyske regjeringen flyktinger med rimelige kreditter slik at bestefaren fikk kjøpt gården i Minfeld.
Oma og Opa, tidligere flyktinger, flytta til Minfeld.
Bestefaren ble bonde. Familien hans ble velkommet av de som allerede levde i Minfeld i flere generasjoner. 30 år seinere ble han til og med ordfører i sitt nye hjemmested.
Oma og Opa som både hadde mista stedet der de følte seg hjemme, fant et nytt sted der de følte seg hjemme. De fant et sted der tantene og Mama følte seg hjemme. De fant et sted der barnebarna følte seg hjemme, der jeg føler meg hjemme.
Jeg kan si dette: For familien min fikk en av de verste og grusomste tingene i verdenshistorien, dvs. andre verdenskrigen, en god og lykkelig avslutning.
– – –
Når jeg ser på avisene etter angrepet mot Norge i dag, leser jeg at Anders Behring Breivik var redd for «snikislamisering» av Norge og Europa generelt.
Det er mange som deler frykten hans.
Anders ville at alle muslimer forlater Norge og Europa generelt.
Noen av vennene mine trur at folk fra Balkan som er kriminelle eller som ikke har arbeid for tiden skulle forlate landet.
Anders skjønner ikke hvorfor det fins muslimer i Norge og i Europa i det hele tatt. Han synes at Islam er ingen del av Europa, at muslimer har ikke noe med Europa å gjøre. Han trur at muslimene kom til Norge bare for å islamisere den norske kulturen. Han skjønner ikke hvorfor de er her ellers.
Men hvorfor er muslimene her i landet?
Jeg leser ikke noe om muslimenes historier i avisene. Har Anders dermed rett at muslimene kom til Europa bare for å erobere dette kontinentet? At avisene og mediene forklarer litt eller nesten ingenting om historiene av muslimer som kom til Norge kan føre til at folk støtter Anders’ synspunkt. Med dette innleget vil jeg forklare en grunn hvorfor muslimene er i Norge.
For det første: Islam er så klart en del av den europeiske kulturen, som jeg forklarte i et tidligere innlegg (Islam tut Deutschland gut). En annen artikkel om islamske og andre flerkulturelle inflyttelser finner vi i nåværende Dagbladet:
Anders Behring Breivik kan se seg i speilet og se resultatet av multietnisitet og multikulturalisme gjennom generasjoner. Hans ariske forfedre og formødre innvandret fra Iran (Iran betyr ariernes land) og India, og tok med seg sitt indoeuropeiske språk og kultur. Hans blonde hår, hvis det er ekte, kommer fra Baltikum. Hans kristne tro innvandret som kjent fra Midtøsten, og tok over for den noe mer norske troen på Odin og hans medguder. Matvanene hans kommer fra hele verden, på samme måte som litteraturen han leser, og musikken han liker.
Det å kose seg er typisk norsk, men om han koser seg med en tre retters middag, så viderefører han en arabisk tradisjon. Den arabiske kulturen han vil bekjempe har også gitt ham et alfabet han brukte til å spre sine vrangforestillinger. Vårt gresk-latinske alfabet er nemlig bygget på tidligere alfabet fra Egypt og Midtøsten. Den samme kulturen har gitt ham en matematikk som muliggjorde produksjonen av den fatale bomba. Selv om Breivik har vist verden hvordan man kan misbruke kunnskap, så kan han ikke fornekte å være et resultat av generasjoner med multikulturalisme og multietnisitet.
– Behring Breivik er multikulturell. Bjørn Christian Nørbech og Ivar Vehler i Dagbladet, 4. august 2011.
Forfatterne avslutter artiklen deres med den følgende observasjonen
Kulturmangfoldet gir grobunn for gjensidig læring, til berikelse for alle involverte. Det er ikke det samme som å si at multikulturelle møter mellom mennesker er uproblematiske. De fleste kan føle på frykten for det ukjente, men de færreste vil ty til ekstreme og voldelige midler.
– Behring Breivik er multikulturell. Bjørn Christian Nørbech og Ivar Vehler i Dagbladet, 4. august 2011.
Jeg tror det er viktig at man framheverog også disse aspektene i diskusjonen om innvandring og integrering.
For det andre: De fleste muslimene kom til Norge for å begynne et bedre liv.
Noen flykter fra land der det var krig. Kanskje familien deres ble drept i Kosovo. Eller de så vold og opplevde hat i Somalia. Eller de ble tvunget av politiske grunner til å forlate stedet der de føler seg hjemme – som bestefaren min.
Kanskje de ville flykte fattigdom og søkte på arbeid i et land som trenger stadig flere nye arbeider. Norge er et rik land. Det er så rik at sin egen befolkning kan ha et bra og fredfult liv. Det er så rik at det har nok penger over til å hjelpe andre som ikke ha det bra i deres oprinnelige land. Norge har valgt å bruke rikdommen sin til å gi en sjanse til dem som flykter krig og fattigdom. Norge har valgt til å støtte flyktninger på samme måte som den tyske regjeringen hadde valgt å støtte flyktinger som bestefaren min da han mistet alt han eide etter andre verdenskrigen.
I andre ord er den viktigste grunnen hvorfor muslimene er her i landet denne her: Fordi de vil ha et godt og fredfult liv.
Hvert mennesket uansett herkomst fortjener det. Og den norske politikken har valgt å hjelpe flere som ikke er norske statsborgere ennå, til å oppnå det. Blant annet er mange av dem muslimer.
– – –
Dessverre leser jeg nesten ingenting om denne viktigste grunnen i avisene når det diskuteres frykten for «snikislamisering». Jeg leser for eksempel at det nevnes selve frykten om snikislamisering, men ingen argumenter mot – eller til og med for – at det faktisk fins en rasjonelt grunn for at den norske kulturen virkelig bli «islamisert». De som frykter «snikislamisering» føler seg som frykten deres er sant. Dermed møter de muslimer i virkeligheten ofte med distansering og skepsis.
Det fører til at mange muslimer ikke føler seg velkommet i dette landet her, i motsetning til bestefaren i Minfeld etter andre verdenskrigen. Og hva som er verst, til slutt speiler de selve følelsene med egen distansering og skepsis mot det norske samfunnet og andre mennesker. Dermed ble de også nektet muligheten til å føle seg hjemme. Jeg kjenner noen innvanderers barn som har bodd her i mange år og som fortsatt ikke føler seg hjemme.
Når jeg tenker på dette, lurer jeg hva som hadde skjedd hvis bestefaren min hadde møtt distansering og skepsis da han kom til Minfeld. Han ville ikke føle seg hjemme, Mama ville ikke føle seg hjemme, jeg ville ikke føle meg hjemme. Og det er en av de verste følelsene heg kunne forestille meg.
– – –
Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor så mange er redd for «snikislamisering», men jeg skjønner at det egentlige problemet er fremmedfrykt generelt. De er redd for folk fra fremmede kulturer og folk som er redde, møter muslimer med distansering og skepsis. Men jeg tror at de fleste vil miste frykten med det samme da de skjønner at muslimene ikke er kommet til Norge for å erobre landet eller for å stjele den norske kulturen men at muslimene er kommet til Norge for å finne et nytt sted der de kan føle seg hjemme.
Hvorfor er muslimene her? For å få en mulighet til å føle seg hjemme. For å bo i ett av de fineste landene på jorden, for å møte venner, for å leve sammen med både etiske nordmenn og andre muslimer. Jeg er sikkert på at hvis mediene forklarer mer om bakgrunnen av innvandring, hvis de avslører legenden om «snikislamisering» som paranoisk spøkelse, hvis folk skjønner hvorfor muslimene virkelig er her i landet, da mister mange frykten deres og begynner å møte muslimer med nysgjerrighet og vennlighet.
– – –
Etter at jeg hadde skrevet denne teksten, leste jeg artikkelen av Kristin Clemet som innleder selve innlegget. Det er som om hun leste tankene mine på forhånd. I artikkelen hennes lister hun første de hyppigste argumentene mot innvandring:
1) Innvandrerne tar arbeidsplassene våre. (En variant av dette argumentet er at innvandrerne bare får dårlige jobber (eller «drittjobber») og dårlig betalt, og at vi derfor bedriver sosial dumping.)
2) Stor innvandring og en sjenerøs velferdsstat er uforenlig, og hvis vi må velge, velger vi velferdsstaten.
3) Vi har begrenset kapasitet til integrering.
4) Innvandring skaper forskjeller, og forskjeller skaper disharmoni og mindre sammenhengskraft og tillit i samfunnet. (En variant av dette argumentet er at innvandrerne bringer med seg mye og nye former for kriminalitet.)
5) Innvandring leder til islamisering av samfunnet, fordi det kommer mange muslimer til vestlige land. (En variant av dette argumentet er at muslimene bevisst arbeider for å overta og islamisere våre samfunn, og at vi er utsatt for en konspirasjon.)
– Heksejakt på egne eller andres ytringer? Kristin Clement i Dagbladet, 4. august 2011.
Endelig avslutter hun teksten sin med saklige argumenter mot disse fryktene:
Det finnes både menneskelige, menneskerettslige og økonomiske argumenter som taler for en positiv holdning til innvandring. Dessuten er det så mye som går bra med integreringen at også det bør bedre fram: Arbeidsdeltakelsen er svært høy blant arbeidsinnvandrere, men den er forbausende høy også blant dem som har kommet til Norge av andre grunner enn arbeid. Og på utdanningsområdet går det meget bra. Innvandrere er allerede bedre representert i høyere utdanning enn befolkningen generelt. De aller fleste innvandrere deler dessuten de samme grunnleggende verdiene som de innfødte har, som betydningen av demokrati, ytringsfrihet og likestilling.
– Heksejakt på egne eller andres ytringer? Kristin Clement i Dagbladet, 4. august 2011.
Slik skulle jeg ønsket flere artikler i sammenheng med diskusjonen om fremmedfrykt og «snikislamisering».
Jöhvick 